Vi har i flere år jobbet som frivillig i kommunen vår. Flere med oss har lagt ned utallige timer i arbeid for integrering, inkludering og fellesskap – et arbeid som har gitt resultater og bidratt til at mange nye innbyggere har fått en tryggere start på livet i Norge.

Men nå sitter vi igjen med en vond følelse: Har vi som frivillige blitt utnyttet?

Kommunen vår har ifølge offentlige tall milliontap og samtidig millionlønninger i administrasjonen. Samtidig får vi stadig høre at det “ikke er midler” til å støtte opp om frivilligheten – til tross for at det er vi som faktisk driver mange av de tiltakene som fungerer.

De siste årene har vi sett flere prosjektstillinger opprettes i kommunen, med store ord om “inkludering”, “fellesskap” og “kompetanseheving”. I praksis er det likevel vi frivillige som utfører mye av arbeidet mens flere ansatte benytter prosjektene som en mulighet til å utvikle egen kompetanse og bygge erfaring.

Vi har søkt støtte fra stiftelser og andre fond, og takket være disse midlene har vi klart å fortsette det viktige integreringsarbeidet som kommunen egentlig burde støtte selv.

Dette skjer samtidig som kommunen vår har den største innvandringen i landet målt etter folketall. Behovene øker, men støtten til de som faktisk står i det daglige arbeidet oss frivillige, blir mindre.

Vi stiller derfor noen spørsmål:

1. Hvorfor får kommunen midler til prosjekter der frivillige gjør jobben, mens de ansatte får lønn og hever kompetansen?
2. Hvorfor prioriteres administrasjon og prosjektstillinger fremfor støtte til lokale lag og foreninger som leverer reelle resultater?
3. Hvordan kan kommunen snakke om “frivillighetens betydning” samtidig som de lar frivillige stå uten økonomisk støtte eller anerkjennelse?

Vi sier frivilligheten er limet i lokalsamfunnet – men hvem passer på at tuben ikke går tom?

Tom Nilsen Skøyteklubben Lørenskog – Vidar Bøe Østmarka IL